Kategorier
Ingen kategori

Hundre år siden folkeavstemningen i 1919

Søndag 5. oktober 1919 åpnet valglokaler over hele Norge. Det ble avholdt folkeavstemning i landet, den første siden de to skjellsettende avstemningene i unionsåret 1905. Saken som nå ble lagt frem for folk var om et midlertidig forbud om forbud mot brennevin og sterkvin, som var innført under første verdenskrig, også skulle fortsette i fredstid. Da valglokalene stengte på kvelden mandag 6. oktober hadde to av tre nordmenn avgitt sin stemme i saken.

Da stemmene var talt opp viste det seg at et stort flertall, over 61%, sa ja til fortsatt forbud. Her i Østfold stemte nesten to av tre for forbudet, noen flere i bygdene enn i byene (som var egne valgkretser på den tiden). Ønsket om at forbud mot produksjon og salg av brennevin skulle fortsette var altså stort. I en by som Sarpsborg stemte hele 68% for forbudet.

Bakgrunnen til at nettopp brennevinsforbud kom opp til avstemning kunne spores tilbake til den etter hvert store avholdsbevegelsen, som vokste frem i første halvdel av 1800-tallet, og som var blitt en stor og innflytelsesrik folkebevegelse ved inngangen til 1900-tallet. Rundt hver tiende nordmann var medlem i en avholdsorganisasjon. Men også i den ellers ikke så religiøse arbeiderbevegelsen stor avholdstanken sterk. To sterke bevegelser arbeidet derfor aktiv for et forbud.

Det første spritforbudet kom som en direkte følge av krigsutbruddet høsten 1914. Den norske regjeringen innførte et midlertidig forbud mot produksjon og salg av brennevin, og begrunnet det med forsyningssituasjonen i krigstidene. Korn og poteter skulle brukes til menneskeføde, ikke til å produsere alkohol. Forbudet ble ytterligere forsterket i 1916, men etter at krigen var over i november 1918 oppsto spørsmålet om dette var et forbudet som også skulle opprettholdes i fredstid.

Forbudsavstemningen i 1919 er interessant på flere måter. Én ting var selve saken, men dette var også første gang alle voksne, myndige personer i Norge kunne stemme i en nasjonal avstemning. Kun måneder tidligere var begrensningene i stemmeretten for personer som fikk fattigunderstøttelse blitt opphevet. Dette var også første gang kvinner fikk delta i en nasjonal folkeavstemning, etter at alle kvinner hadde fått stemmerett seks år før.

Forbudspolitikken var ikke unik for Norge på denne tiden. I etterkant av krigen ble det innført forbudslover for eksempel i Finland, Island og ikke minst i USA. Det var betydelig folkelig engasjement til støtte for forbudstiden, men etter hvert også stor motstand. For forbudet bragte mange uheldige konsekvenser. For mange overholdt overhodet ikke forbudet, noe som ga opphavet til en storstilt illegal handel, smugling og ulovlig hjemmebrenning. I tillegg skjøt legenes utskrivning av brennevin til medisinsk bruk i været under forbudstiden.

Forbudstiden i Norge skulle bare vare i åtte år, vel og merke for brennevin. Allerede i 1923 ble det opphevet for hetvin, altså sterke viner som portvin, sherry og den slags. Her havnet Norge raskt i en alvorlig handelskonflikt med produsentlandene Spania og Portugal, og også var storimportører av norsk fisk. Brennevinsforbudet holdt seg derimot til 1927, men i 1926 ble det avholdt ny folkeavstemning om forbudet skulle opprettholdes. Da sa den norske befolkningen nei til ytterligere forbud. Det som derimot overlevde forbudstiden var statlig regulering av alkoholsalget. Vinmonopolet var blitt opprettet allerede i 1922, og lever i beste velgående i dag, og har nettopp monopol på salg av vin, sterkøl og brennevin.