Kategorier
Ingen kategori

Unionen er opløst!

Stortingets møte den 7. juni 1905 skulle vise seg å bli et av de mest skjellsettende i landets historie noensinne. Et samlet storting stilte seg bak vedtaket om at kong Oscar IIs posisjon som Norges konge skulle opphøre, og hans myndighet overføres til den norske regjeringen. Den drøyt nittiårige unionen med Sverige var dermed opphevet.

Sarpsborgs bystyrerepresentanter ble sammenkalt til hastemøte 9. juni. Formannskapet hadde faktisk møttes dagen før også, men i møteprotokollen derfra nevnes ikke unionsoppløsningen, selv om nyheten sannsynligvis hadde nådd dem. Kanskje var dette en så viktig sak at ordføreren og magistraten så seg nødt til å innkalle til et eget møte. Formannskapet ble innkalt til møte for å vedta sin innstilling til det samlede bystyret som så møttes senere på kvelden.

Uttalelsen de vedtok på vegne av byen Sarpsborg lød slik:

«Samlet i et ekstraordinært møde i anledning af Storthingets proklamation til det norske folk tillader Sarpsborg magistrat og kommunestyre sig herved i dyb ærbødighed at frembære sin tak for det fædrelandssindede og landsvikgtige arbeide, som regjering og Storthing har udført, og forsikre vi, at vi forener os med regjering og Storthing om hævdelse af rigets fulde selvstændighed, samt at vi vil bære de offre, der måtte kræves. Gud bevare fædrelandet!»

Stortingsvedtaket skulle få dramatiske følger. Det ble avholdt en nasjonal folkeavstemning om unionen 13. august, og utfallet underbygde Stortingets sterke oppslutning i folket. Norske kvinner, som ikke enda hadde stemmerett, leverte inn underskrifter i tusentall for unionens oppløsning. Både fra svensk og norsk side ble militæret mobilisert, og det var reell fare for militær konflikt mellom de tidligere brødrefolkene. Allikevel ble det hele løst gjennom fredelige forhandlinger, som ble avsluttet i Karlstad i slutten av september.

Den 26. oktober frasa kong Oscar II seg endelig retten til den norske tronen. Unionen var ubønnhørlig over.

Kategorier
Ingen kategori

Gratulerer med dagen, söta bror!

I anledning Sveriges nasjonaldag passer det å sende noen tanker til alle de svenske kvinner og menn som gjennom historien har betydd så mye for Østfold. Selv om det til tider var krig og ufred, var det også tider med tette og gode forbindelser mellom folk her langs grensen. Vi har funnet frem et par eksempler fra fattigprotokollene i Idd sør for Halden.

I 1902 ble det notert i hjemstavnsprotokollen på bildet under at den da 62-årige Karoline Niklasdotter var blitt syk, og trengte hjelp av fattigkassa til livets opphold. Hun bodde da på Hvaler, men fattigvesenet i øykommunen ba etter gjeldende regler om refusjon fra Idd. Her hadde Karoline hadde bodd i mange år. Den lille beretningen om henne i protokollen er samtidig en beretning om mange av svenskene som fant veien til fylket vårt, ikke minst for å jobbe i granittindustrien langs Østfold-kysten, på slutten av 1800-tallet. I 1876 innvandret trebarnsmoren Karoline til Idd fra Skee sogn nord i Bohuslän. Etter at hun ble enke i 1897, flyttet hun til sine barn. Sønnen var blitt stenhugger, først på Kjøkøy sør for Fredrikstad, og senere på Spjærøy på Hvaler. De to døtrene var også gift med stenhuggere:

Magnus Olson fra Ed var 61 år da han ankom Idd. Han hadde hatt en omflakkende tilværelse, og måtte til slutt be om hjelp, siden han hadde fått gikt og ikke lenger kunne tjene til livets opphold. Det står å lese i protokollen at han hadde tre sønner. To av dem bodde på Bakke i Idd, men de kunne ikke ta seg av faren. Den siste, Karl Oscar, bodde i Sarpsborg. Der hadde han fått jobb på Borregaard Kemiske Fabrik, og hadde en tid forsøkt å hjelpe faren.

De to korte beretningene forteller om en tid da svensker flyttet i  hopetall til Østfold. Det var dårlige kår på bygdene i de svenske grenseområdene. Østfold opplevde en voldsom industriblomstring fra siste halvdel av 1800-tallet, noe som lokket mange svensker på utkikk etter arbeid over grensen. Unge jenter fikk tjeneste på gårder eller i byene, eller på av de mange fabrikkene. Unge menn var det nærmest et umettelig behov for til veiarbeid, teglverk, sagbruk, fabrikker og granittbrudd rundt om i fylket. Unionen mellom de to rikene frem til 1905 gjorde det også enkelt å vandre over grensen og slå seg ned i nabolandet.

Selv om det var vanlig å flytte fram og tilbake over grensen, var det også mange av de innvandrede svenskene som slo seg ned for godt i Østfold.  Det var gode fremtidsutsikter for mange i Norge, og de ble viktige ressurser for lokalsamfunnet de kom til. Men som fattigprotokollene viser, gikk det dessverre ikke like bra for alle. Selv i Østfold, som hadde arbeid til mange, rammet både arbeidsledighet, sykdom og armod også mange av svenskene som søkte et bedre liv på denne siden av grensen.

Østfold-samfunnet gikk gjennom en stor forvandling for litt over hundre år siden. Uten svenskene som flyttet hit, kunne det samfunnet ha sett annerledes ut. De ble en viktig del i byggingen av det Østfold vi lever i i dag. Så tusen takk, kjære nabofolk, og gratulerer med dagen!

Kategorier
Ingen kategori

Rykende ferskt Arkheion – nå også på nett

Årets første Arkheion er kommet fra trykkeriet i dag, og der finner du blant annet en artikkel om IKA Østfolds nettutstilling “Året på Gabrielhytta”.

Hovedtema for denne utgaven av bladet er det digitale, både arkivuttrekk og bevaring av elektronisk skapte arkiver, arkivinstitusjoner på sosiale medier, digitaliseringsprosjekter, formidling med mer. Og da også en sak om IKA Østfolds nettutstilling om husmannen Anton Kristiansen fra Varteig.

Bladet har også fått på plass nye nettsider denne våren der kan du også lese bladet digitalt. De finner du på www.arkheion.no.

Arkheion er et fagtidsskrift for kommunal arkivsektor, og eies av 23 KAI-institusjoner, deriblandt IKA Østfold. Vi er også representert i redaksjonen, ved Antonia Reime Aabø.

Kategorier
Ingen kategori

Vi må aldri glemme

I arkivet etter Askim videregående skole ligger et lite manuskript til en tale. Den ble skrevet til 8. mai 1946, til en samling i gymsalen på det som da het Askim høiere almenskole.

Manuskriptet er på bare fem og en halv side, og er ikke signert. Men det var antageligvis rektor Spenning som både skrev og fremførte den. På en svært følelsesladet og personlig måte beskriver han en av de største merkedagene i norsk historie, fra sin egen og andres synsvinkel. For alle som opplevde 8. mai 1945 var gleden og frihetsstemningen, eller alle de andre følelsene som ble knyttet til slutten av okkupasjonsårene, noe som merket dem for livet.

Programmet for minnemarkeringen ligger også arkivert, skriblet ned på en liten lapp. Her ser vi at både kong Haakon ble hedret, det var diktopplesning og pianospill, og man sang fedrelandssanger. Men det store høydepunktet må ha vært den personlige og gripende talen fra skolens hjemvendte rektor.

Her kan dere lese den i sin helhet:

Husker dere i går og i dag for et år siden? Da Norge ble fritt igjen etter de 5 forferdelige årene? Hvis dere spør meg – om jeg husker, om jeg husker hvor glad jeg ble, da må jeg svare nei. Det er andre ting jeg husker bedre iallfall. Jeg vil fortelle dere litt om det.

Jeg var ikke her hjemme. Vi var vel 1100 norske i en tysk krigsfangeleir i Tyskland, og alt 14 dager før hadde russiske tanks pyntet med løv rullet inn i leiren vår. Vi var altså reddet og så skulle vi vel være glade. Men vi kunne ikke. Det jeg husker fra de dagene er angsten for hvordan det ville gå hjemme. Vi hadde ingen tyske vaktposter mer, men vi gikk rundene våre innenfor piggtråden som vi hadde gjort i måneder – vi kunne ikke puste ordentlig. Hele tiden holdt vi øye med plassen hvor vi hadde fått rigget opp en radio. Var der nyheter? Nytt hjemmefra? Og hva for nytt? Vi trodde vi var vant til å spørre hverandre: «Åssen tror du det slutter dette?»  – og til å svare: «Å – det vil jo helst gå godt» – men dagene 5., 6., 7. mai var som et mareritt. Det var noe som verket og gnog inne i brystet, og da så radioen meldte at tyskerne hadde overgitt seg i Vesttyskland, Nederland og Danmark, og det ble spilt seiersmusikk, da orket vi ikke å se på hverandre: Ikke Norge; Norge var ikke med.

Det er dette jeg husker best. Da vi dagen etter fikk den store meldingen, da var det for godt! Evnen til å føle den store gleden var blitt borte, den var tørket inn i de 5 lange årene. Jeg vet at vi sang «Ja vi elsker» – og sa til oss selv: Vi synger om ett fritt Norge! – Vi sang det verset der det heter: Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grætt, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.

Og jeg vet at vi aldri har ment denne takken så inderlig og oppriktig som da. Jeg vet alt dette; at vi prøvde å være glade, men ikke kunne og det det føltes sårt og rart – det er det eneste jeg husker fra 8. mai. Og det var nok ikke bare (jeg) som kjente det slik.

Men dere! Særlig dere unge – å, jeg har vel hørt om det etterpå, hvordan dere jublet! Og dere husker det nok. Hvordan rykter og nyheter fulgte hverandre hakk i hæl – og spredtes som ild i tørt gress. Og så var det plutselig sant. Det var sant! Flaggene kom frem! Hvilket var det første, tro? Og hvor kom de fra alle flaggene? Plutselig var de overalt: i vinduer og på verandaer – og på alle flaggstengene bortover! Og i barnehender – det var ingen stygge folk en behøvde å være redd for lenger! Blendingsgardinene! Ned med dem! På varmen med dem!! Og lys!! Tend lyd! Ingen kunne sitte inne – alle måtte ut på gater og veier og være med på jubelen – synge.

La ikke meg fortelle dere om dette! Dere husker det nok, dere som selv var med på en eller annen måte. Og dere var glade, vet jeg – dere var barn og unge og kunne være glade, og hadde aldri, aldri hatt slik grunn til å være glade som den gangen. Skulle dere ikke huske hvor glade dere var?

Når vi tenker tilbake på dagen for et år siden, har vi altså forskjellige minner – dere og jeg. Men én ting har vi felles, én ting har vi sammen alle vi som nå har lært hva det vil si å ha et fritt fedreland: Det er at det er noe vi aldri må glemme. Vi må aldri glemme hva det var å være slaver under et fremmed folk. Vi må aldri glemme hvordan det var ikke å få lov til å tro, tenke og si det som samvittigheten vår sier er rett. Vi må aldri glemme hvordan det var aldri å være trygg. Vi må aldri glemme hvor ufattelig stort det var at landet vårt ble fritt igjen – at det vårt på nytt. Nå har jeg også lært bedre å glede meg over det – vi må aldri glemme gleden vår.

Det var mange som gitt i døden for at vi skulle oppleve den. Og dem må vi heller aldri glemme. De betalte for vår glede. Vi må ikke glemmen den gjelden vi står i til dem. Vi håper jo at vi ikke skal behøve å betale med vårt liv i krig, som de. Men de trodde på et bedre Norge, et lykkelig Norge, et nytt Norge – og vi må ikke skuffe dem. Jeg vet om en flokk av dem som stod ved muren og sang: Norge over våre grave, blomstre som en deilig have!

Norge er et deilig land å leve i. Vi kan gjøre det bedre, og gjøre folket til et lykkelig folk!

Nå er det gått et år. Og mange synes at det ikke er stort vi har utrettet i denne tiden. Det er vel riktig at det kunne ha vært gjort mer. Det er vel så at vi ikke riktig er kommet til oss selv enda. Det kan være mange grunner til det, og mye var kommet helt av lage også. Det tar tid å komme ordentlig i sving igjen. Men vi må ikke glemme! Norge skal reises på nytt! Og det greier vi, hvis alle er med. Dere også må være med. Hver dag dere gjør godt arbeid, er dere med! Dere reiser Norges ungdom, gjør dem bedre skikket til å gjøre sin innsats, til å bygge landet. Å bygge landet og skapet et lykkelig folk er den skjønneste oppgaven en kan ha, en Kongelig oppgave.

Går en inn for den, vil en ikke den 8. mai bare huske hvor en en var den 8. mai 1945 – men hver 8. mai føle ny glede, og ikke bare 8. mai, men hver dag hele året. Og det er vel noe å gå inn for?

Kategorier
Ingen kategori

Velkommen til oss!

Lørdag mellom 12 og 14 er det “Åpen dag” på IKA.

Hva finnes i gamle arkiver? Leter du etter slekt, eller er interessert i lokalhistorie fra Østfold?

IKA Østfold oppbevarer gamle arkiver fra Østfold-kommunene. Her kan du finne både skoleprotokoller, fattigarkiver, protokoller fra kommunestyremøter og mye, mye mer. 
Lørdag 28. april mellom 12 og 14 holder vi dørene åpne, og Trond Svandal vil fortelle litt om skolearkiver og hva som kan finnes her. Kom innom for en prat, eller sett deg ned å se i noe av arkivsakene vi har her hos oss.

Velkommen!