Kategorier
Ingen kategori

Arkivdagen om fritid: Skydeselskabet i Moss

Folk har alltid hatt glede av lek og moro. Men begrep som fritid og ferie er ganske nye, og var lenge forbeholdt noen få i samfunnet. Går vi et par hundre år tilbake i norsk historie ser vi fremveksten av det tidligste foreningslivet.

En lang rekke foreninger, klubber og selskaper med ulike formål ble startet i byer og bygder. Det kunne være klubbselskap etter engelsk mønster, jordbruksforeninger, teaterselskap eller seriøse vitenskaplige foreninger. Men det ble også startet klubber som bare var til for tull og moro. Felles for dette foreningslivet var at det besto av sammfunnets øverske sjikt, enten embetsmenn, borgere og handelsfolk og deres samfunnslag.

Byen Moss var en fremadstormende handelsby ved Christianiafjorden. I byen lå et stort jernverket, og sager, møller, industri og sjøfart preget byen. Det var et betydelig og rikt borgerskap i Moss som hadde tid og råd til å nyte fritidsaktiviteter.

Ett utløp for borgerskapets fritidssysler i byen er det lille, men fascinerende selskapet som ble startet i 1801. Det fikk navnet «Moss Skyde Selskab». Det skulle ikke ha flere enn tretti medlemmer, og hadde som sitt formål: «gavn og fornøyelse, foreende med saa faa Bekostninger som muligt».

Skyteselskapets protokoll kan du lese her på Digitalarkivet:

https://media.digitalarkivet.no/view/136664/1

Hva var så aktivitetene til selskapet? I dag ville kalt det et skytterlag. De møttes jevlig i sommermånedene og skjøt på blink og såkalte «fugler». Det var premiering til de beste, etter gitte lover og poengberegninger. Alt nitidig ført ned i statuttene og skytereglene. Den aller første skytekonkurranse fant sted 16. juli 1801, og ble vunnet av herr Lund. Han fikk 12 poeng, ett mer enn herr Gude.

Selv om skyteselskapet i Moss nok først og fremst var opprettet til lyst og adspredelse, kan det også ha ligget et større formål bak. Våren 1801 hadde det vært stor krigsfare i Danmark og Norge. Den 2. april dette året ble København angrepet av britiske flåtestyrker, og bare med nød og neppe holdt den danske flåten stand. I Norge ble store hærstyrker mobilisert, og det var fare for krig. Selv om den ble avverget det året, kom britene tilbake i 1807 og Danmark-Norge ble trukket inn i napoleonskrigene.

Hendelsene våren 1801 vakte stor skrekk i riket, og i byer rundt om i riket ble gamle borgerkompanier reorganisert eller nye opprettet. Det var små militæravdelinger bestående av byens borgere. Også i Moss hadde et slikt borgerkompani, og mange av medlemmene må også ha vært med i skyteselskapet. Slik sett kan den lille foreningen også ha hatt en større og patriotisk formål, til gavn og adspredelse, men også til forsvar av riket og kongen.

Kategorier
Aktuelt Ingen kategori

Kong Frederik IVs brev til Moss i 1720

Byen Moss feirer tre hundre år i år. I arkivene etter kommunen ligger et dokument som har hatt stor betydning for byen. Det var gjennom den kongelige beslutningen som er beskrevet i brevet at byen Moss ble til.

Den 10. august 1720 signerte kong Frederik IV av Danmark-Norge dette dokumentet som ga borgerne på Moss rett til sin egen byfogd. I praksis ble ladestedet Moss da til en by. Moss hadde lenge ligget rettslig under Fredrikstad, men som et voksende handelssted ønsket borgerne i Moss større frihet og rettigheter. Dette ble gitt borgerne av kong Frederik i 1720. Selv om noe rettslig tilhørighet til byretten i Fredrikstad vedvarte en tid etter det, kan vi trygt si at Moss by ble grunnlagt gjennom dette kongelige brevet.

Her kan dere lese den transkriberte, og lett moderniserte, teksten. Den er holdt i tidens typiske svulstige kansellistil.

Vi Friderich den Fierde af Guds Naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holsten, Stormarn og Ditmarsken, Greve udi Oldenborg og Delmenhorst, gjøre alle vitterligt, at Vi, efter Borgerskabet udi Moss i Vort Rige Norge, deres herom allerunderdanigst giorte ansøgning og begiering, samt Os elskelige vores Vice-Statholder og de øvrige Comitterede udi Slotsloven i bemeldte Norge, deres allerunderdanigst giorte Forestilling, haver til Vores Tienestes befodring og bemeldte Moss Bys opkomst allernaadigst det for godt at bevilge og anordne, saasom Vi og hermed bevilger og anordner, at udi meerbemeldte Moss skal herefter være en Byefoged, som, ligesom andre Byefogder, hvor Magistrat er ordineret, kan pleye Retten inden Tinge paa een vis dag i Ugen, ellers forette hvis en Byefoged efter Loven kan tilkomme; hvorfor han skal nyde hva Loven og allernaadigst udgangne Forordninger dicterer, og have Vi herhos, saavel til lettelse for Indbyggerne udi hvis een Byfoget til aarlig Løn tillegger, som og paa de han des bedre kan have sin nødtøftig subsistence allernaadigst bevilget og tilladt, at han tillige med maa forrette Byeskriver Tienesten udi bemeldte Moss, hva Byens Contributioner angaard, saa skal Byefogden derfor aflegge tilbørlig Regnskab til Vores Rente-Kammer, og ville Vi ellers allernaadigst, at Magistraten udi vor Kiøbstad Friderichstad skal beskikke saavel Over-Formyndere, som Formyndere for Umyndige, desligeste udstæde Borgerskabs Breve samt tillige med Byefogden udi Moss foreette Arve-Stifterne, saa skal og Byefogdens Domme og Forretninger naar de paaankes, til Friderichstads Raadstu Ret appelleres, hvorefter alle og enhver vedkommende allerunderdagigst haver at rette, ey giørendes herudi hinder eller forfang i nogen maade, under Vor hyldest og Naade. Givet paa Vort Slot Kiøbenhavn den 10. Augusti Anno 1720.

                                                                                                                                                                                          Friderich R

Kategorier
Ingen kategori

Vi digitaliserer historien

Nå kan du bla i gamle arkiver hjemmefra. 

Vi ønsker å gjøre arkivsamlingene våre lettere tilgjengelig for publikum. Nå kan du derfor selv bla i gamle arkiver hjemmefra. 

IKA Østfold er i gang med å digitalisere deler av våre rikholdige historiske arkiver til Digitalarkivet. Vi legger forløpende ut digitaliserte protokoller og arkivsaker fra eierkommunene våre. I første omgang vil det kun bli lagt ut kilder som er eldre enn hundre år. Hvis du har spesielle forespørsler er det bare å ta kontakt med oss. 

Klikk her for å se hvilke kilder som er digitalisert

Skiptvet fattigstyre, Forhandlingsprotokoll, 1806-1814
Kategorier
Ingen kategori

Trenger mer plass til Østfold-historien

Lene-Kari Bjerketvedt er i gang med å planlegge en utvidelse av bygningen til Østfold interkommunale arkivselskap. Snart blir også arkivene til en rekke Akershus-kommuner lagret på Borgenhaugen.

Tekst: Terje Andresen, SA. Publisert i Sarpsborg Arbeiderblad

Etter bare fem år er Østfold interkommunale arkivselskap på Borgenhaugen i gang med å planlegge en utvidelse. Den fem år gamle bygningen er allerede full. En utbygging er nødvendig.

-Kommunene har stort behov for trygg oppbevaring av de gamle arkivene sine. Regionreformen gjør at også kommuner i Akershus kommer inn som eiere, så snart blir den nye storkommune Lillestrøms arkiver trygt oppbevart på Borgenhaugen, forteller daglig leder Lene-Kari Bjerketvedt i en melding til Sarpsborg Arbeiderblad.

Historien om lokalsamfunnene

Nå er det fem år arkivselskapet kunne ta bruk det flunkende nye bygget som ligger rett bak det gamle rådhuset til Skjeberg kommune. I bygningen er det 6.000 hyllemeter gamle arkiver fra Østfold-kommunene og fylkeskommunen. Det er den felles historien om lokalsamfunnene som ligger trygt lagret her.

Inntil 2014 hadde selskapet kun to ansatte, som ga rådgivning om arkiv til kommunene i fylket. Men utviklingen har gått fort på fem år. I dag jobber elleve personer i bygget. De ansatte betjener både eierkommuner og publikums behov for innsyn.

Lene-Kari Bjerketvedt sier det kan være utfordrende å sikre gamle protokoller og dokumenter for ettertiden. Mugg sees det mye av. Dette bryter ned papiret og må behandles riktig.

– En ny inntrenger er skjeggkre, som også spiser papir. Derfor må alt fryses før det ender opp trygt i depotet.

Digitalisering gir nye oppgaver

Ifølge daglig leder gir digitaliseringen også mange nye oppgaver.

– Vi digitaliserer for eksempel byggesaksarkiver for Sarpsborg kommune. Det gjør vi for at kommunen skal få til en bedre og mer effektiv saksbehandling og det skal bli lettere for publikum å få innsyn.

Østfold interkommunale arkivselskap skal snart i gang med å digitalisere de historiske arkivene. For fem år siden var dette nærmest utenkelig. I dag har teknologien kommer veldig mye lenger. Det gir enorme muligheter for framtiden.

– Vi gleder oss derfor til å utvikle arkivtjenestene videre, poengterer daglig leder Lene-Kari Bjerketvedt.

Kategorier
Ingen kategori

Hundre år siden folkeavstemningen i 1919

Søndag 5. oktober 1919 åpnet valglokaler over hele Norge. Det ble avholdt folkeavstemning i landet, den første siden de to skjellsettende avstemningene i unionsåret 1905. Saken som nå ble lagt frem for folk var om et midlertidig forbud om forbud mot brennevin og sterkvin, som var innført under første verdenskrig, også skulle fortsette i fredstid. Da valglokalene stengte på kvelden mandag 6. oktober hadde to av tre nordmenn avgitt sin stemme i saken.

Da stemmene var talt opp viste det seg at et stort flertall, over 61%, sa ja til fortsatt forbud. Her i Østfold stemte nesten to av tre for forbudet, noen flere i bygdene enn i byene (som var egne valgkretser på den tiden). Ønsket om at forbud mot produksjon og salg av brennevin skulle fortsette var altså stort. I en by som Sarpsborg stemte hele 68% for forbudet.

Bakgrunnen til at nettopp brennevinsforbud kom opp til avstemning kunne spores tilbake til den etter hvert store avholdsbevegelsen, som vokste frem i første halvdel av 1800-tallet, og som var blitt en stor og innflytelsesrik folkebevegelse ved inngangen til 1900-tallet. Rundt hver tiende nordmann var medlem i en avholdsorganisasjon. Men også i den ellers ikke så religiøse arbeiderbevegelsen stor avholdstanken sterk. To sterke bevegelser arbeidet derfor aktiv for et forbud.

Det første spritforbudet kom som en direkte følge av krigsutbruddet høsten 1914. Den norske regjeringen innførte et midlertidig forbud mot produksjon og salg av brennevin, og begrunnet det med forsyningssituasjonen i krigstidene. Korn og poteter skulle brukes til menneskeføde, ikke til å produsere alkohol. Forbudet ble ytterligere forsterket i 1916, men etter at krigen var over i november 1918 oppsto spørsmålet om dette var et forbudet som også skulle opprettholdes i fredstid.

Forbudsavstemningen i 1919 er interessant på flere måter. Én ting var selve saken, men dette var også første gang alle voksne, myndige personer i Norge kunne stemme i en nasjonal avstemning. Kun måneder tidligere var begrensningene i stemmeretten for personer som fikk fattigunderstøttelse blitt opphevet. Dette var også første gang kvinner fikk delta i en nasjonal folkeavstemning, etter at alle kvinner hadde fått stemmerett seks år før.

Forbudspolitikken var ikke unik for Norge på denne tiden. I etterkant av krigen ble det innført forbudslover for eksempel i Finland, Island og ikke minst i USA. Det var betydelig folkelig engasjement til støtte for forbudstiden, men etter hvert også stor motstand. For forbudet bragte mange uheldige konsekvenser. For mange overholdt overhodet ikke forbudet, noe som ga opphavet til en storstilt illegal handel, smugling og ulovlig hjemmebrenning. I tillegg skjøt legenes utskrivning av brennevin til medisinsk bruk i været under forbudstiden.

Forbudstiden i Norge skulle bare vare i åtte år, vel og merke for brennevin. Allerede i 1923 ble det opphevet for hetvin, altså sterke viner som portvin, sherry og den slags. Her havnet Norge raskt i en alvorlig handelskonflikt med produsentlandene Spania og Portugal, og også var storimportører av norsk fisk. Brennevinsforbudet holdt seg derimot til 1927, men i 1926 ble det avholdt ny folkeavstemning om forbudet skulle opprettholdes. Da sa den norske befolkningen nei til ytterligere forbud. Det som derimot overlevde forbudstiden var statlig regulering av alkoholsalget. Vinmonopolet var blitt opprettet allerede i 1922, og lever i beste velgående i dag, og har nettopp monopol på salg av vin, sterkøl og brennevin. 

Kategorier
Ingen kategori

Bevaringsplan for privatarkiv

Bevaringsplanen for privatarkivene i Østfold er nå ferdig.

Planen er utarbeidet av Østfoldmuseene i samarbeid med oss i IKA Østfold. Planen består av en bestandsanalyse av privatarkivsamlingene, ikke minst Østfoldmuseenes store samlinger. Dessuten en samfunnsanalyse av Østfoldsamfunnet de siste omlag 250 år.

Arbeidet med planen er støttet økonomisk av Arkivverket, gjennom deres arkivutviklingsmidler, og Østfold fylkeskommune.

Les hele planen her: https://www.arkivverket.no/for-arkiveiere/arkiver-fra-privat-sektor/6-institusjoner-og-ressurser-pa-privatarkivfeltet

Kategorier
Ingen kategori

Sarpsborg kommunes byggesaksarkiv digitaliseres

..og ut triller arkitektoniske perler

Under digitaliseringen av Sarpsborg kommunes byggesaksarkiv, pakkes skissene av alle byens byggverk ut av mapper og bokser, fra enkle skur til arkitektoniske perler. I sistnevnte kategori finner vi Sarpsborg bibliotek, som har blitt stående som et viktig verk i den norske funksjonalismen historie.

Det var arkitekt Ove Bang som tegnet biblioteket  i 1940. Bang (1895-1942) regnes som en av hovedrepresentantene for funksjonalistisk arkitektur i Norge. Flere av hans bygg står igjen som hovedverker i norsk funksjonalisme, deriblant Samfunnshuset i Oslo (nå Sentrum scene) og Villa Ditlev-Simonsen på Ullern.  

Ove Bang bragte med seg nasjonale trekk inn i funksjonalismens moderne formspråk. Funksjonalismen var internasjonal stil som her hjemme fikk trekk av norsk tradisjon. Gjennom innslag av naturmaterial og den naturlige sammenhengen med omgivelsene, ble Ove Bang den kanskje mest fremtredende eksponenten for denne tilnærmingsmåten i norsk funksjonalisme. Han var særlig opptatt av balansen mellom estetikk og nytteverdi, men mente at kostnadene måtte være underordnet estetikken.

Denne estetikken kan Sarpsborgs innbyggere oppleve i hovedbiblioteket sitt den dag i dag. De originale tegningene, skissene og saksgangen oppbevares sikkert for all ettertid i magasinen her hos oss på IKA Østfold, og finnes altså nå også i digital kopi.

Kilder: Sarpsborg kommunes byggesaksarkiv / IKA Østfold.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Bang

Av: Antonia Reime Aabø

Kategorier
Ingen kategori

Hun fikk bygget Norges første mødre- og barselhjem. I Sarpsborg

150 år siden Katti Anker Møller ble født.

For hundre år siden var spedbarnsdødeligheten i Østfold blant de høyeste i Norge. I vårt fylke døde fler enn hvert 10. barn før ett års alder. Det var farlig å bli født, og farligst var det å komme til verden utenfor ekteskap – der var overdødeligheten opptil 100% høyere enn for barna født i et ekteskap. Årsaken var at ugifte mødre som oftest bodde under dårligere sosiale og økonomiske forhold under svangerskap og fødsel enn de gifte. Boligforholdene i byenes arbeiderstrøk var elendige og sykdomsepidemier herjet. Uten prevensjonsmidler allment tilgjengelig hadde familier ofte store barneflokkene, og mange unge jenter “havnet i uløkka”.

Barn født utenfor ekteskap en stor skam og en forferdelig ulykke rundt forrige århundreskifte. De ble omtalt som uekte barn og mødrene sett på som falne kvinner. Men det var også noen som sto opp og utfordret disse holdningene i samfunnet. En av dem var Katti Anker Møller. Falne kvinner fantes ikke, mente hun: ”Havde de enda gjort noget stygt, men kunde man egentlig sige det?”

Arbeiderbolig på Sagene, omkring 1910. (Foto: Ukjent / Norsk Teknisk Museum

Behovet for et trygt sted å føde og bli født var altså stort. Katti Anker Møller tok initiativet til arbeidet for opprettelsen av ”et mødrehjem hvor ulykkelige mødre som venter sin nedkomst kan ty hen.”  At fødselshjelp og barselomsorg skulle være et offentlig ansvar var en uvanlig tanke, og veien til målet ble humpete. Gjennom historiske dokumenter i vårt arkivdepot kan vi følge prosessen.

«Mødrehjemskomiteen» ble stiftet for å jobbe for etableringen av mødrehjemmet, og i oktober 1915 sendte de et brev til Sarpsborg kommune med forslag om en plan for et mødrehjem i byen som skisseres slik:

«Et hjem spesielt for piker der venter sin nedkomst og er vanskelig stillet, hvor disse kan føde sit barn, beholde det og amme det, og bli under gunstige forhold indtil de atter kan komme ut i gode plasser med en betrygget eksistens både for sig og sit barn.

Under arbeidet med denne sak er imidlertid komiteen også kommet til den overbevisning at man mest praktisk til dette mødrehjem måtte kunne knytte et barselhjem med plads til kvinner der ønsker sig indlagt for den sedvanlige barseltid på 2-3 uker for at nyte god pleie i rolige forhold i modsætning til de ofte pinlige og urolige forhold i konens eget hjem.»

Komiteen hadde funnet et passende lokale i sentrum av byen, og ba kommunen om garanti for banklånet de trengte for å kunne kjøpe bygården. Selv om Formannsskapet ga tanken om et barselhjem “sin fulle tilslutning”, anså ikke magistraten at fødselshjelp og barselomsorg var et offentlig ansvar:

«Det er, såvidt vites tidligere ukjent her i kommunen at yde garanti som hjælp for den slags  humanitære foranstaltninger, som det her gjælder, og det kan, uten at man på forhånd har oversigt over konsekvensene, pådra kommunen uforutseede utgifter.

Formannskapet går altså allikevel med på å stille garanti for lånet, og i januar 1917 åpner Østfold Mødre- og Barselhjem, landets første i sitt slag.

(Foto: C. A. Larsen, Østfold fylkes billedarkiv.)

I 1935 flyttet Østfold mødre- og barselhjem til nye, moderne lokaler bygget for foremålet, og fungerte etterhvert som fødehjem for alle. I 1964 fikk Sarpsborg sykehus egen fødeavdeling, og barselhjemmet ble omgjort til eldrehjem.

I løpet av drøyt 100 år har spedbarnsdødeligheten i Norge har gått fra å være blant de aller høyeste, til en av de laveste i Europa, med under 3 pr 1000. Antallet planlagte hjemmefødsler er under også under 3 promille.

Av: Antonia Reime Aabø

Kategorier
Ingen kategori

Unionen er opløst!

Stortingets møte den 7. juni 1905 skulle vise seg å bli et av de mest skjellsettende i landets historie noensinne. Et samlet storting stilte seg bak vedtaket om at kong Oscar IIs posisjon som Norges konge skulle opphøre, og hans myndighet overføres til den norske regjeringen. Den drøyt nittiårige unionen med Sverige var dermed opphevet.

Sarpsborgs bystyrerepresentanter ble sammenkalt til hastemøte 9. juni. Formannskapet hadde faktisk møttes dagen før også, men i møteprotokollen derfra nevnes ikke unionsoppløsningen, selv om nyheten sannsynligvis hadde nådd dem. Kanskje var dette en så viktig sak at ordføreren og magistraten så seg nødt til å innkalle til et eget møte. Formannskapet ble innkalt til møte for å vedta sin innstilling til det samlede bystyret som så møttes senere på kvelden.

Uttalelsen de vedtok på vegne av byen Sarpsborg lød slik:

«Samlet i et ekstraordinært møde i anledning af Storthingets proklamation til det norske folk tillader Sarpsborg magistrat og kommunestyre sig herved i dyb ærbødighed at frembære sin tak for det fædrelandssindede og landsvikgtige arbeide, som regjering og Storthing har udført, og forsikre vi, at vi forener os med regjering og Storthing om hævdelse af rigets fulde selvstændighed, samt at vi vil bære de offre, der måtte kræves. Gud bevare fædrelandet!»

Stortingsvedtaket skulle få dramatiske følger. Det ble avholdt en nasjonal folkeavstemning om unionen 13. august, og utfallet underbygde Stortingets sterke oppslutning i folket. Norske kvinner, som ikke enda hadde stemmerett, leverte inn underskrifter i tusentall for unionens oppløsning. Både fra svensk og norsk side ble militæret mobilisert, og det var reell fare for militær konflikt mellom de tidligere brødrefolkene. Allikevel ble det hele løst gjennom fredelige forhandlinger, som ble avsluttet i Karlstad i slutten av september.

Den 26. oktober frasa kong Oscar II seg endelig retten til den norske tronen. Unionen var ubønnhørlig over.

Kategorier
Ingen kategori

Vi må aldri glemme

I arkivet etter Askim videregående skole ligger et lite manuskript til en tale. Den ble skrevet til 8. mai 1946, til en samling i gymsalen på det som da het Askim høiere almenskole.

Manuskriptet er på bare fem og en halv side, og er ikke signert. Men det var antageligvis rektor Spenning som både skrev og fremførte den. På en svært følelsesladet og personlig måte beskriver han en av de største merkedagene i norsk historie, fra sin egen og andres synsvinkel. For alle som opplevde 8. mai 1945 var gleden og frihetsstemningen, eller alle de andre følelsene som ble knyttet til slutten av okkupasjonsårene, noe som merket dem for livet.

Programmet for minnemarkeringen ligger også arkivert, skriblet ned på en liten lapp. Her ser vi at både kong Haakon ble hedret, det var diktopplesning og pianospill, og man sang fedrelandssanger. Men det store høydepunktet må ha vært den personlige og gripende talen fra skolens hjemvendte rektor.

Her kan dere lese den i sin helhet:

Husker dere i går og i dag for et år siden? Da Norge ble fritt igjen etter de 5 forferdelige årene? Hvis dere spør meg – om jeg husker, om jeg husker hvor glad jeg ble, da må jeg svare nei. Det er andre ting jeg husker bedre iallfall. Jeg vil fortelle dere litt om det.

Jeg var ikke her hjemme. Vi var vel 1100 norske i en tysk krigsfangeleir i Tyskland, og alt 14 dager før hadde russiske tanks pyntet med løv rullet inn i leiren vår. Vi var altså reddet og så skulle vi vel være glade. Men vi kunne ikke. Det jeg husker fra de dagene er angsten for hvordan det ville gå hjemme. Vi hadde ingen tyske vaktposter mer, men vi gikk rundene våre innenfor piggtråden som vi hadde gjort i måneder – vi kunne ikke puste ordentlig. Hele tiden holdt vi øye med plassen hvor vi hadde fått rigget opp en radio. Var der nyheter? Nytt hjemmefra? Og hva for nytt? Vi trodde vi var vant til å spørre hverandre: «Åssen tror du det slutter dette?»  – og til å svare: «Å – det vil jo helst gå godt» – men dagene 5., 6., 7. mai var som et mareritt. Det var noe som verket og gnog inne i brystet, og da så radioen meldte at tyskerne hadde overgitt seg i Vesttyskland, Nederland og Danmark, og det ble spilt seiersmusikk, da orket vi ikke å se på hverandre: Ikke Norge; Norge var ikke med.

Det er dette jeg husker best. Da vi dagen etter fikk den store meldingen, da var det for godt! Evnen til å føle den store gleden var blitt borte, den var tørket inn i de 5 lange årene. Jeg vet at vi sang «Ja vi elsker» – og sa til oss selv: Vi synger om ett fritt Norge! – Vi sang det verset der det heter: Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grætt, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.

Og jeg vet at vi aldri har ment denne takken så inderlig og oppriktig som da. Jeg vet alt dette; at vi prøvde å være glade, men ikke kunne og det det føltes sårt og rart – det er det eneste jeg husker fra 8. mai. Og det var nok ikke bare (jeg) som kjente det slik.

Men dere! Særlig dere unge – å, jeg har vel hørt om det etterpå, hvordan dere jublet! Og dere husker det nok. Hvordan rykter og nyheter fulgte hverandre hakk i hæl – og spredtes som ild i tørt gress. Og så var det plutselig sant. Det var sant! Flaggene kom frem! Hvilket var det første, tro? Og hvor kom de fra alle flaggene? Plutselig var de overalt: i vinduer og på verandaer – og på alle flaggstengene bortover! Og i barnehender – det var ingen stygge folk en behøvde å være redd for lenger! Blendingsgardinene! Ned med dem! På varmen med dem!! Og lys!! Tend lyd! Ingen kunne sitte inne – alle måtte ut på gater og veier og være med på jubelen – synge.

La ikke meg fortelle dere om dette! Dere husker det nok, dere som selv var med på en eller annen måte. Og dere var glade, vet jeg – dere var barn og unge og kunne være glade, og hadde aldri, aldri hatt slik grunn til å være glade som den gangen. Skulle dere ikke huske hvor glade dere var?

Når vi tenker tilbake på dagen for et år siden, har vi altså forskjellige minner – dere og jeg. Men én ting har vi felles, én ting har vi sammen alle vi som nå har lært hva det vil si å ha et fritt fedreland: Det er at det er noe vi aldri må glemme. Vi må aldri glemme hva det var å være slaver under et fremmed folk. Vi må aldri glemme hvordan det var ikke å få lov til å tro, tenke og si det som samvittigheten vår sier er rett. Vi må aldri glemme hvordan det var aldri å være trygg. Vi må aldri glemme hvor ufattelig stort det var at landet vårt ble fritt igjen – at det vårt på nytt. Nå har jeg også lært bedre å glede meg over det – vi må aldri glemme gleden vår.

Det var mange som gitt i døden for at vi skulle oppleve den. Og dem må vi heller aldri glemme. De betalte for vår glede. Vi må ikke glemmen den gjelden vi står i til dem. Vi håper jo at vi ikke skal behøve å betale med vårt liv i krig, som de. Men de trodde på et bedre Norge, et lykkelig Norge, et nytt Norge – og vi må ikke skuffe dem. Jeg vet om en flokk av dem som stod ved muren og sang: Norge over våre grave, blomstre som en deilig have!

Norge er et deilig land å leve i. Vi kan gjøre det bedre, og gjøre folket til et lykkelig folk!

Nå er det gått et år. Og mange synes at det ikke er stort vi har utrettet i denne tiden. Det er vel riktig at det kunne ha vært gjort mer. Det er vel så at vi ikke riktig er kommet til oss selv enda. Det kan være mange grunner til det, og mye var kommet helt av lage også. Det tar tid å komme ordentlig i sving igjen. Men vi må ikke glemme! Norge skal reises på nytt! Og det greier vi, hvis alle er med. Dere også må være med. Hver dag dere gjør godt arbeid, er dere med! Dere reiser Norges ungdom, gjør dem bedre skikket til å gjøre sin innsats, til å bygge landet. Å bygge landet og skapet et lykkelig folk er den skjønneste oppgaven en kan ha, en Kongelig oppgave.

Går en inn for den, vil en ikke den 8. mai bare huske hvor en en var den 8. mai 1945 – men hver 8. mai føle ny glede, og ikke bare 8. mai, men hver dag hele året. Og det er vel noe å gå inn for?