Kategorier
Ingen kategori

Hundre år siden folkeavstemningen i 1919

Søndag 5. oktober 1919 åpnet valglokaler over hele Norge. Det ble avholdt folkeavstemning i landet, den første siden de to skjellsettende avstemningene i unionsåret 1905. Saken som nå ble lagt frem for folk var om et midlertidig forbud om forbud mot brennevin og sterkvin, som var innført under første verdenskrig, også skulle fortsette i fredstid. Da valglokalene stengte på kvelden mandag 6. oktober hadde to av tre nordmenn avgitt sin stemme i saken.

Da stemmene var talt opp viste det seg at et stort flertall, over 61%, sa ja til fortsatt forbud. Her i Østfold stemte nesten to av tre for forbudet, noen flere i bygdene enn i byene (som var egne valgkretser på den tiden). Ønsket om at forbud mot produksjon og salg av brennevin skulle fortsette var altså stort. I en by som Sarpsborg stemte hele 68% for forbudet.

Bakgrunnen til at nettopp brennevinsforbud kom opp til avstemning kunne spores tilbake til den etter hvert store avholdsbevegelsen, som vokste frem i første halvdel av 1800-tallet, og som var blitt en stor og innflytelsesrik folkebevegelse ved inngangen til 1900-tallet. Rundt hver tiende nordmann var medlem i en avholdsorganisasjon. Men også i den ellers ikke så religiøse arbeiderbevegelsen stor avholdstanken sterk. To sterke bevegelser arbeidet derfor aktiv for et forbud.

Det første spritforbudet kom som en direkte følge av krigsutbruddet høsten 1914. Den norske regjeringen innførte et midlertidig forbud mot produksjon og salg av brennevin, og begrunnet det med forsyningssituasjonen i krigstidene. Korn og poteter skulle brukes til menneskeføde, ikke til å produsere alkohol. Forbudet ble ytterligere forsterket i 1916, men etter at krigen var over i november 1918 oppsto spørsmålet om dette var et forbudet som også skulle opprettholdes i fredstid.

Forbudsavstemningen i 1919 er interessant på flere måter. Én ting var selve saken, men dette var også første gang alle voksne, myndige personer i Norge kunne stemme i en nasjonal avstemning. Kun måneder tidligere var begrensningene i stemmeretten for personer som fikk fattigunderstøttelse blitt opphevet. Dette var også første gang kvinner fikk delta i en nasjonal folkeavstemning, etter at alle kvinner hadde fått stemmerett seks år før.

Forbudspolitikken var ikke unik for Norge på denne tiden. I etterkant av krigen ble det innført forbudslover for eksempel i Finland, Island og ikke minst i USA. Det var betydelig folkelig engasjement til støtte for forbudstiden, men etter hvert også stor motstand. For forbudet bragte mange uheldige konsekvenser. For mange overholdt overhodet ikke forbudet, noe som ga opphavet til en storstilt illegal handel, smugling og ulovlig hjemmebrenning. I tillegg skjøt legenes utskrivning av brennevin til medisinsk bruk i været under forbudstiden.

Forbudstiden i Norge skulle bare vare i åtte år, vel og merke for brennevin. Allerede i 1923 ble det opphevet for hetvin, altså sterke viner som portvin, sherry og den slags. Her havnet Norge raskt i en alvorlig handelskonflikt med produsentlandene Spania og Portugal, og også var storimportører av norsk fisk. Brennevinsforbudet holdt seg derimot til 1927, men i 1926 ble det avholdt ny folkeavstemning om forbudet skulle opprettholdes. Da sa den norske befolkningen nei til ytterligere forbud. Det som derimot overlevde forbudstiden var statlig regulering av alkoholsalget. Vinmonopolet var blitt opprettet allerede i 1922, og lever i beste velgående i dag, og har nettopp monopol på salg av vin, sterkøl og brennevin. 

Kategorier
Ingen kategori

Unionen er opløst!

Stortingets møte den 7. juni 1905 skulle vise seg å bli et av de mest skjellsettende i landets historie noensinne. Et samlet storting stilte seg bak vedtaket om at kong Oscar IIs posisjon som Norges konge skulle opphøre, og hans myndighet overføres til den norske regjeringen. Den drøyt nittiårige unionen med Sverige var dermed opphevet.

Sarpsborgs bystyrerepresentanter ble sammenkalt til hastemøte 9. juni. Formannskapet hadde faktisk møttes dagen før også, men i møteprotokollen derfra nevnes ikke unionsoppløsningen, selv om nyheten sannsynligvis hadde nådd dem. Kanskje var dette en så viktig sak at ordføreren og magistraten så seg nødt til å innkalle til et eget møte. Formannskapet ble innkalt til møte for å vedta sin innstilling til det samlede bystyret som så møttes senere på kvelden.

Uttalelsen de vedtok på vegne av byen Sarpsborg lød slik:

«Samlet i et ekstraordinært møde i anledning af Storthingets proklamation til det norske folk tillader Sarpsborg magistrat og kommunestyre sig herved i dyb ærbødighed at frembære sin tak for det fædrelandssindede og landsvikgtige arbeide, som regjering og Storthing har udført, og forsikre vi, at vi forener os med regjering og Storthing om hævdelse af rigets fulde selvstændighed, samt at vi vil bære de offre, der måtte kræves. Gud bevare fædrelandet!»

Stortingsvedtaket skulle få dramatiske følger. Det ble avholdt en nasjonal folkeavstemning om unionen 13. august, og utfallet underbygde Stortingets sterke oppslutning i folket. Norske kvinner, som ikke enda hadde stemmerett, leverte inn underskrifter i tusentall for unionens oppløsning. Både fra svensk og norsk side ble militæret mobilisert, og det var reell fare for militær konflikt mellom de tidligere brødrefolkene. Allikevel ble det hele løst gjennom fredelige forhandlinger, som ble avsluttet i Karlstad i slutten av september.

Den 26. oktober frasa kong Oscar II seg endelig retten til den norske tronen. Unionen var ubønnhørlig over.

Kategorier
Ingen kategori

Statsministrene fra Østfold

I disse dager pågår det regjeringsforhandlinger på Jeløya utenfor Moss. Mindre kjent er det kanskje at flere norske statsministre har blitt født i Østfold?

Tittelen statsminister ble tatt i bruk i forbindelse med unionen med Sverige. Opprinnelig refererte den til den norske regjeringens representant i Stockholm. Det var først i 1873 at tittelen ble tatt i bruk for lederen av den norske regjeringen. Fra 1873 til i dag har vi hatt 35 statsministre, og tre av dem kom altså fra Østfold:

Christian August Selmer var født i Fredrikshald (Halden). Han ble utnevnt til statsminister i 1880 og skulle bli en av de mest kontroversielle vi har hatt. Selmer kjempet innbitt mot stortingsopposisjonens ønske om parlamentarisme. Det endte i 1884 med riksrettstiltale, og kong Oscar II så seg nødt til å ofre Selmer. Kort tid etter ble parlamentarismen innført som prinsipp i Norge.

Peder Kolstad ble født i Borge. Han ble lærer og bestyrer på Kalnes jordbruksskole, og innvalgt på Stortinget for Østfold fra 1922. I mai 1931 ble han den første statsminister for Bondepartiet, men regjeringstiden skulle vise seg å bli kort. Han døde allerede i mars 1932. Kolstads regjeringstid ble preget av de økonomiske krisetidene, og flere omstridte saker.

Oscar Torp var født på Hafslund i Skjeberg. Han ble aktiv i arbeiderbevegelsen i Sarpsborg, og var i mellomkrigstiden en ledende person i Arbeiderpartiet. Han hadde flere ministerposter både i Nygaardsvolds og Gerhardsens regjeringer. I 1951 ble han utnevnt til statsminister for Arbeiderpartiet, og var det fram til 1955.

I tillegg til disse tre, var to av unionstidens statsministre i Stockholm født Østfold. Georg Sibbern fra Rygge var statsminister i hele tretten år, fra 1858 til 1871, mens Gregers Gram fra Moss var statsminister i to perioder, fra 1889 til 1891 og igjen fra 1893 til 1898, under Høyre-regjeringen til Emil Stang.

I flere av IKA Østfolds arkiver kan vi finne spor etter disse statsministrene. Blant annet var Torp aktiv i arbeiderbevegelsen og ansatt ved Sarpsborg e-verk, mens Kolstad var bestyrer på Kalnes jordbruksskole. Disse arkivene finnes nå bevart i vårt depot “for evigheten”.

Bilder: Christian August Selmer (Foto: SMK/Statsministerens kontor), og Georg Sibbern (Fotograf: ukjent. Wikimedia Commons, CC-BY-SA 3.0)

Tekst: Trond Svandal